Rundt halvparten av Norges befolkning opplever det, og det rammer personer i alle aldersgrupper og i alle lag av befolkningen.
Viktig å dele med andre
Hvordan utfordringene og problemene viser seg, varierer fra person til person, avhengig av livssituasjon og omfanget av plagene. Fellesnevner er at desto raskere du deler med andre hvordan du har det – desto raskere blir du bedre.
For noen er det tilstrekkelig å få hjelp i eget nettverk. Ikke alle har et nettverk hvor man kan få slik støtte eller at man ikke ønsker å dele egne vansker i eget nettverk.
Blir man noen gang helt frisk?
Deegan (1996) sier at recovery dreier seg om:
… ikke å bli ‘frisk’ eller symptomfri eller ‘stabilisert’, men heller en utvikling av selvet – ved at man både aksepterer sine egne begrensinger og oppdager en verden av nye muligheter. Dette er et av de viktigste paradokser ved recovery: gjennom å akseptere hva vi ikke kan gjøre eller være, begynner vi å oppdage hva vi kan være og hva vi kan gjøre. Derfor er recovery en prosess. Det er en måte å leve på. Det er en holdning og en tilnærmingsmåte til de daglige utfordringer … ikke en lineær prosess.
Sentralt i forståelsen av recovery, som en personlig prosess, er at det ikke nødvendigvis dreier seg om å bli «symptomfri» eller kvitt alle problemene.
Det er å leve et godt liv som en innbygger, og ikke bli møtt som en «psykiatrisk pasient». Det er derfor vi sier at alle har en psykisk helse og vi vil ha ulike behov i bedringsprosessen.