Teksten er skrevet av Amanda Straume og bildene er tatt av Catherine Bell og Marielle Strandvik Bertheau. Alle var med i UKM Media under arrangementet.
Vi entrer kulturhusets varme gjennom en svær, grå dør. Varmen prikker oss i ansiktet der vi går ned trappa. Sammen med de nylig ankomne, slenger vi oss ned i sofaen. Trine går den obligatoriske koserunden.
Akkurat som snøfnuggene har lagt seg på plass i Elverum de siste dagene, faller deltakernes utfoldede talenter seg på plass bak scenen: de går inn og ut av garderober, putter på sminke, setter seg ned på sofaen, reiser seg igjen når de innser at de har glemt noe, og mingler seg imellom. Samtaler om alt fra mat, til kunst, til graviditet, til politikk surrer rundt om de spente hodene. Kort deles ut. Snøfnuggene er snart på plass.
Vi rusler opp trappa. Ekkoet av backstage-latteren når helt opp til storsalen. Vi trenger oss gjennom labyrinten av scenetepper og tekniske apparater til scenen der alt skal foregå. På de svarte plankene vi trår over skal Elverums ungdommer stå og formidle alle slags følelser – spenning, glede og sorg blant dem.
Her skal konfransierene introdusere de unge talentene som har øvd i ukesvis i Elverums kjellere. Fotografene våre skal få prøvd seg på deres eget skjulte yoga-nummer; de er klare til å gjøre det som skal til for å få tatt bilder fra alle de gode vinklene. Her skal snøfnuggene snart lande.
Vi begir oss ned den lille trappa og setter oss på midten av salen. Lydteknikerne gjør klart alt fra hip hop til lydeffekter. Lys i alle mulige flotte farger og kombinasjoner smyger seg rundt scena i vakre mønstre og fasonger. Arrangører og teknikere diskuterer kjedelige – men nødvendige - voksen-ting som til og med voksne synes at er kjedelig.
Latter fra backstage høres fortsatt, mens deltakerne er på vei opp for prøver.
Elverum UKM er i gang.
De mørkeblå setene på de nederste radene i storsalen fylles opp av UKMs fargerike personligheter. BD-crew gjør seg klar til å ha sin øving, mens media-gruppa diskuterer strategier og planer seg imellom.
Vi oppløses raskt og går hver vår vei: fotografene til sine posisjoner, mens jeg smyger meg rundt på jakt etter de beste historiene.
«Siste drømmen jeg husker? Tja – jeg var på en skitur oppe i Svartholtet, der jeg hadde superglatte ski. Der gikk det like fort bakover som framover, skal jeg si deg!»
Leif Terje Solbakken jobber i kultursektoren, og har gjort det i flere år. På UKM i Elverum har han ansvar for arrangementet, og følger opp Ungdommens Hus sin del av kaka. Ifølge denne muntre karen er det beste med UKM det at du fra morgen til kveld er gjennom hele følelsesregisteret:
«Du er alt fra gira, lykkelig, beveget, trist og irritert.»
Han synes også det er en fin opplevelse å kunne dele hele eventet med de unge, og få se dem yte sitt beste i den arenaen som er UKM. Som en del av arrangeringsteamet er han en av de som flyr rundt omkring bak, på, under og mellom scenen, og setter pris på den synergien som han merker at etterhvert kommer mellom det som skjer på scena og det som skjer utenfor scena.
«Til syvende og sist, derimot, er nok det beste med opplegget å se resultater etterpå. Jeg kan si med trygghet at jeg bare gleder meg til å komme hjem i kveld og se tilbake på denne dagen og alt vi har fått til sammen.»
Da han til slutt ble spurt om å dele en av sine beste historier, måtte han le litt før han begynte:
«For noen år tilbake var det en kunstutstilling der vi hadde fått en del impro-kunst, altså improvisert og litt stunt-aktig kunst,» starter han, fliret fortsatt synlig på ansiktet. «Den ene var et fluepapir – et digert A3 ark med klister på, som noen ungdommer hadde dekorert med tonnevis av fluer. Det som skjedde var at da mønstringa var ferdig, valgte juryen å sende den videre, men den hadde allerede blitt rullet sammen og kastet i søpla til den tid.»
Og hva gjorde dere da?
«Alle ungdommer rundt om i Elverum løp dermed rundt i alle låver for å fange fluer til å lage et nytt fluepapir!»
Han avslutter der med å fortelle at han bare har gode minner fra UKM, og at noen av de beste historiene har vært de som han har vært med å få se utviklingen til - særlig de som har endt opp med å gå en profesjonell vei etter å ha startet her på denne scenen.
Prøvene er straks ferdige, og den økende spenningen er nesten statisk i salen. Snaphat-kontoen er spammet. Allerede har de fleste jurymedlemmene ankommet, og tiden næmer seg kunstutstillingen.
Snøfnuggene er på plass og er klare til å smelte publikum med fantastisk sang, dans, musikk og magi – bokstavelig talt. Konfransierene er sist opp på scenen for å øve seg. Klokken slår ti over ett, og vi begir oss ut av salen og gjør oss klare til å få gjester.
Vi befinner oss plutselig i salen. Lysene slukkes. Showtime.
Etter en vellykket forestilling skal vi begi oss videre til Ungdommens Hus der det skal deles ut diplom, og juryen skal annonsere hvem som går videre til fylkesmønstringa.
Etter en veldig rask gåtur bort til huset, tar spente - og kalde - gjester og deltakere av seg yttertøy på vei inn i rommet der masse applaus snart skal skje. Selv om alle har blitt litt slitne, er stemningen fortsatt like god som den var på morgenen.
Diplomer blir etterhvert utdelt, og minutter etterpå har juryen avgjort sin dom. De kommer opp på scenen og forteller om hvor høyt de synes at nivået var i år, og minnet alle på noe av det viktigste med UKM: at selv om ikke alle kommer videre, så er alle vinnere og fortjener applaus for å ha ytet sitt beste.
De som kom videre var Kelong Xue (annet på scene - illusjon), Anna og Emily (teater: dialog/monolog), Kristin Wilhelmsen (musikk: orkesterpop), Irene Nordlien og Tore Hartz (musikk: pop), Christoffer Solbakken (konfransier), Amanda Straume (utstilling), Cate Bell (UKM Media), og Heidi Nymoen Olsen (utstilling).
Du kan se opptak fra UKM 2018 på ostlendingen.no.